Verdensdagen for psykisk helse 10 oktober 2021! I år er temaet livet under og etter en pandemi. Jeg har vært en av de som syntes det var godt med en pause fra alt kaos i hverdagen, alle møter, alle tlf samtaler etc. Pause! Det var godt med avstands reglene, man fikk puste litt mer, og ingen pushet meg fremover, jeg kunne gå i mitt eget tempo.
Jeg er ikke helt enig i temaet i år, vi er ikke etter en pandemi, den eksisterer fortsatt!
Men jeg er en av de mer heldige selv om jeg også har fortsatt kjent på Ensomhet, den hadde jeg før også, og ikke mindre etter. Det å ikke ha venner å omgås. I pandemien var det litt ekstra sårt å se at man ikke heller ei ble valgt til å være i noens kohort, å se hvor hyggelig kohortene hadde det ilag på Internett er ganske sårt. Ensomheten blir jo ikke mindre da. Hverdagen tar litt bort alle de bildene & videoene hvor du ikke er inkludert, sånn som nå som det er lov å bevege seg litt lengre utenfor tomtegrensen. For jeg slutter jo jeg også å invitere, når jeg selv ikke blir invitert. For gang på gang viser det seg jo at jeg ikke er ønsket å ha i sitt selskap. I vennskap lager man tid, fremfor å skylde på det ene og det andre. Av og til går jo bra, men hver gang? Eller hva med alle sammenkomstene?
For to år siden gikk en av mine nærmeste venninner bort, hun jeg omgikk. Sorg blir aldri borte den, man lærer seg å leve med den på et vis. Alle sorger er forskjellige også, fra hvem som står deg nær og hvilken rolle de hadde i livet ditt❤️
Felles er at det gjør vondt, graden på vondt er forskjellig. Men vondt er vondt! Jeg hører ofte de her setningene hun sa til meg, peptalkene og hvor sint hun ble når jeg ble lei meg eller ekskludert eller noe annet tull. Det hjelper masse, men jeg skulle ønske hun var her og ikke der!❤️
Jeg var mindre og mindre på nett & for meg var det sykt godt. Men samtidig hadde jeg jo alle Internett vennene mine rundt om kring. Kanskje en dag får vi se hverandre🥰 Mange av oss hadde store planer om å møtes i det Covid slo til og Norge stengte ned.
De hjalp meg igjennom Ensomheten, når jeg endelig klarte å fortelle høyt at: Jeg er ensom! Jeg har ingen venner å omgås. Mye har likevel endret seg siden, det kan jo bare gå oppover når man har sagt det høyt❤️
Jeg har likevel vært en av de heldige, til tross for ensomhet, isolering, allerede PTSD, så er jeg ikke en av voldsofre som har opplevd mer vold, mennesker som har mistet jobben sin & også inntekten sin, mange har opplevd psykiske vansker som en konsekvens av pandemien.
La oss ta vare på hverandre og #følgopp – vær ikke redd for å spørre – og vær ikke redd for å si det som det er❤️ Det har jeg vært, redd for å si det som det er, hvorfor jeg føler på sånn og sånn. Jeg har ikke ønsket å være til bry. Men å holde alt inni seg, gjør ingen ting bedre. Så nå har jeg igjen sagt det. Jeg er ensom! Jeg er ikke ensom med familien min❤️ Men ensom i at jeg ikke har venner å omgås.
Ta vare på hverandre, så flere ikke trenger å kjenne på alt jeg og mange andre kjenner på. Spre kjærleik❤️
Jeg er på hytta, HØSTFERRI 🥰 Børsten har også ferri 😆
